Historien om en sorg fortsetter.

VIRKELIGHET.
Fragmenter av bilder og lyd
fester seg
i bevisstheten.
Titanhvite skikkelser
med ansikter uten øyne,
gråter.
Hvite stemmeløse teatermasker,
fyller rommet
med
lydløse skrik.
Hun lukker øynene
går ut av tiden
på leting
etter synlige tegn
fra en annen virkelighet
hvor glade mennesker
vender ansiktene
mot solstrålene og regndråpene
som treffer dem
uten smerte.
En virkelighet
hvor soloppgangen
glitrer fargesprakende
som salgsboden
til en gateselger
fra Lima , Peru ,
og er
livets eneste horisont .
Lukten av søt død
treffer henne.
Skriket er voldsomt,
og etterlater dype rifter
i en blåbanket sjel.

Ung høst søt død i natten

Jeg har samlet alle tanker, etter at min datter  døde og jeg selv fikk kreft, i denne lille samlingen av små tekster og dikt. Jeg har aldri hatt et ønske om å gi denne samlingen ut, men tenker at for de som akkurat har mistet en som står de nær , er alvorlig syke og befinner seg i en sorgprosess, så kan noen av tekstene og diktene være til hjelp. Samlingen er en personlig beskrivelse av min sorgprosess.

UNG HØST
SØT DØD

Tekster og dikt
Av

Ellen
Gyllensten
Alvestad.

Forord

I et av de hemmelige rommene inne meg er det en smerte og en sorg. Noen ganger har jeg behov for å gå i dialog med denne smerten og sorgen for å vekke til live minnene om et barn jeg skulle hatt. Følelsen av at det hendte meg et barn i en annen tid i en annen virkelighet blir borte
For mange av oss er smerten det eneste bevis på at barnet vårt har vært, og vi ønsker ikke at den skal forsvinne.

TAUS.
Inne i meg
finnes
en stor taushet,
jeg ikke kan dele
med andre.
Et verkende sår,
men ingen smerte.
Nummen.
En kropp uten stemme,
totalt likegyldig.
Et fravær av følelser.
Ingenting.,

Gode tanker fra Ellenga

Omgivelser. Å miste noen plutselig og uventet.

I dag er det 3 år siden Utøya/regjeringskvartalet. Avisene er fulle av eksperter som utaler seg om sorg. Forskere som kommer med gode råd og veiledning om hvordan man skal forholde seg til etterlatte som mister barnet sitt plutselig og uventet.
Mange av oss som mister barnet vårt plutselig og uventet opplever at det sosiale nettverket rundt oss svikter. Som regel fungerer nettverket bra rett etter personens dødsfall og tiden rundt begravelsen. Men etter begravelsen er interessen dalende, og familier og venner sukker lettet ut, og føler selv at de har vært til stor støtte, og det har de også vært. Nå er det på tide å gå videre.
Men for oss som mister så har den lange veien tilbake til livet så vidt startet. Det harde arbeidet det krever å bygge opp ny tillit til livet, en tro og et håp om at livet vil oss noe, og helst vil oss noe godt er så vidt i gang.
Det ligger en forventning fra omgivelsene om at sorgen har en tidsramme.
Tidsrammen på hvor lenge du skal sørge blir ofte målt i alderen på personen. Mistet du barnet ditt i mors liv så er det ikke alle som vil gi deg like god aksept på sorgen din , som hvis barnet ditt ble levende født, eller levde til det ble 15, 18, 21år
Vi som mister noen , helt uavhengig hvor lang denne relasjonen ble ,død i mors liv, komplikasjoner ved fødselen, krybbedød 6mnd, kreft 3 år, død i ulykke 4 år, drept på Utøya 15 år, eller regjeringskvartalet 38 år, er den tiden vi fikk med denne personen, kort eller lang ,et helt liv for oss. Døren som stod på gløtt til det vi trodde var vår framtid er lukket, og det tar tid å finne en ny dør.
Sorgen blir forsterket når venner eller familie ikke forstår dette. Det blir enda en tapt relasjon å sørge over. Å oppleve at en du trodde var din beste venn, ikke lar høre fra seg. Eller en slektning som sier etter at begravelsen er over ja , ja jenta mi, det er godt det er over, så du kan ta fatt på hverdagen igjen, når var det du skulle begynne å jobbe?” Eller en god arbeidskollega som 3 mnd etter dødsfallet sier ” Ja nå er vel alt bra?” Eller en venn som sier 2 år etter barnets død: ”Herregud jeg blir så deppa når du prater om den døde ungen din, kan ikke du prate om noe annet, blir du aldri ferdig med det?” Eller en medfølende nabo som griper tak i deg med en fortvilet mine” nå forstår jeg hvordan du har det” Og du kjenner kulden tar tak i deg og spør tilbake;” har du også mistet barnet ditt?” ” nei, nei jeg har mistet hunden min”. Og eksemplene om uærbødige kommentarer og handlinger som har blitt meg fortalt kunne fylle opp et titall med sider.
Nå er det sikkert noen som leser dette som syntes jeg er urettferdig ,og det er fint . For det betyr at dere har stått sammen med oss som har mistet noen brutalt og uventet, når vi har trengt det. Det er mange flinke folk som har en forståelse for alt dette som jeg har sagt, og takk og pris for dere.
Nå i skrivende stund er det snart 25 år siden Marte døde. Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Før jeg tør å fortelle min hemmelighet må jeg forsikre dere om at jeg er helt normal. Jeg bruker ikke nervepiller, eller går på jevnlig besøk til psykolog. Ikke at det er noe galt med det. Jeg har lang utdannelse, god økonomi og to vellykkede barn det ikke er noe galt med, kort sagt normal. Viktig å fortelle at jeg er normal!!. For min hemmeligheten er: ”Jeg sørger enda!!!” Nå er det sagt. Jeg vil bare si en gang til : ” JEG ER NORMAL!”.
I et av de hemmelige rommene inne meg er det en smerte og en sorg. Noen ganger har jeg behov for å gå i dialog med denne smerten og sorgen for å vekke til live minnene om et barn jeg skulle hatt. Følelsen av at det hendte meg et barn i en annen tid i en annen virkelighet blir borte
For mange av oss er smerten det eneste bevis på at barnet vårt har vært, og vi ønsker ikke at den skal forsvinne. Husk, jeg er normal!

Jeg ønsker meg et kart
som kan vise
meg
veien gjennom sorgen
så du kan bli
levende for meg igjen,
og ikke bare er
to album
som
står i bokhyllen.

Det blir viktig for meg og si til dere som har mistet noen brutalt, plutselig og uventet: Selv om jeg har mistet et barn, betyr det ikke at jeg vet hvordan du har det, men jeg forstår og ser smerten din.
Gode tanker og klemmer fra mammaen til Marte.
.

 

Uten samtykke ( en kommentar til VG”DE TOK SØNNENS HJERNE”)

19.mai hadde jeg bestemt meg for å skrive et minneord over datteren min Marte. 19. mai ville Marte fyllt 25 år. Noen dager før Martes 25 årsdag begynte jeg å tenke på hva jeg skulle skrive på bloggen min, men ordene ville ikke komme. Jeg fant ikke begreper som kunne forklare at jeg fremdeles etter 24 år føler en så stor smerte og et savn.

En del av framtiden min er forsvunnet. Julaften, 17.mai, første skoledag, konfirmanten, russejenta, 25 åringen, bruden……… Hver gang naboenes barn og venners barn, som er født samtidig med mitt barn, har nådd disse milepelene i livet sitt, blir såret inne i meg  revet opp. Det er ikke sant at tiden leger alle sår, den gjør bare skorpa litt tykkere. I min framtid skulle tre barn fylt huset med lek og latter, istedenfor ble framtiden to barn og et rosa album som står i bokhyllen. Et rosa album…….  Tapet av et barn har preget hele livet mitt.

I dag ble såret revet opp igjen, På forsiden av VG står det med store boktaver “De tok sønnens hjerne” Rettsmedisinere forsket på organer fra 700 barn uten samtykke.

Saken er den at rettsmedisinere har uten at foreldre flest har visst dette,  fjernet barnas hjerter og hjerner og forsket på dem.  Dette  er veldig viktig for å finne ut hvorfor noen barn dør uventet og plutselig, uten at de finner noen årsak til at dette barnet dør, krybbedød.  Det er faktisk helt nødvendig å ta prøver av hjerte og hjerne, MEN et stort MEN: Saken er den,  i forskningens tjeneste, at istedenfor å legge hjerte og hjerne tilbake i barnekroppen, fyller de hullene med silikon uten å informere foreldrene.

Dette er ikke første gangen jeg hører om dette. Dette var en sak i nyhetene for 11år siden. På den tiden jobbet jeg som frivilig sorgstøttekontakt i regi av Landsforeningen uventet barnedød. For meg var det et kjempesjokk å få vite at mitt barn var begravet uten hjerne og hjertet. For familien som jeg fulgte opp på den tiden var sjokket enormt. De hadde akkurat blitt ferdig med begravelsen, tilbakeslaget var enormt. Jeg forstod at hvis denne familien noen gang skulle kunne begynne på livet sitt igjen måtte barnets hjerte og hjerne i graven sammen med resten av barnet. Jeg ringte rettsmedisinsk institutt og spurte om det var en mulighet for at hjertet og hjernen kunne retuneres til foreldrene. De svarte at dette var noe de aldri hadde hørt om før, men at det lot seg gjøre. Det ble gjort en avtale om at når de var ferdige med sine undersøkelser ,skulle begravelsesbyrået kontaktes og de skulle sørge for at barnets hjerte og hjerne ble lagt i graven til barnet . At dette ble gjort, vet jeg var helt nødvendig for at denne familien kunne gå videre. Jeg spurte hva som skjer med de andre undersøkte hjertene og hjernene? Svaret var: ” De bli destruert”.  Det var sjokkerende å høre. Men heldigvis går verden framover. Nå blir de kremert og satt ned i en anonym minnelund. MEN så blir det et stort MEN hvorfor har ikke rutinene blitt endret disse siste 10 årene? Hvorfor blir ikke foreldrene informert? Rettsmedisineren gir sin forklaring på hvorfor de ikke informerer foreldrene: “Har du hørt gråten til foreldrene som mister barna sine så vil du forstå”. Folkehelseinstituttet sier at fagmiljøet har diskutert dette med landsforeningen uventet barnedød. Tilrådningen fra dem har vært å ikke innhente samtykke lang tid etter et barn har dødd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si……….Det er i hverfall en ekstra krenkelse og belastning å lure på hva som har skjedd med mitt barns hjerte og hjerne. Hadde forskerne og rettsmedisinerne hatt anstendighet nok til å spørre meg om lov til å undersøke og forske på mitt barns biologiske materiale vet jeg hva svaret hadde vært. ET STORT JA!  Jeg vil at det skal forskes for det innebærer at gåten krybbedød kanskje kan løses, ny behandling som kan redde liv, flere som overlever kreft osv.

Psykologene sier at vi alltid må fortelle barn sannheten fordi deres fantasier  som regel er mye verre enn virkeligheten. Jeg tror at de fleste foreldre tåler å bli bedt om samtykke, selv når de befinner seg i akuttfasen etter barnets død. Dette handler også om tillit. Vi overlater våre døde barn i en rettsmedisiners hender og forventer at den personen behandler vårt døde barn og oss med respekt. For meg blir det et tillitsbrudd at ikke foreldre i dag bli bedt om samtykke. Dette må forandres og gode rutiner må utarbeides på hvordan organer som er ferdig undersøkt blir tilbakeført til foreldrene på en respektfull og verdig måte.

TOMHET.
Du etterlater deg
et ekko av tomhet
Når virkeligheten blir for påtrengende
kjenner jeg
en underlig lengsel
etter
denne tomheten
for i den
finner jeg hvile
og kommer
deg nær.

 

 

1000 LIKES til Norges skøyteforbund.

I går så jeg på Lindmo. Fam IRVOLL var gjest i forbindelse med at hennes kolleksjon skal selges i butikkjeden TOP SHOP.  I den forbindelse ble jeg gjort oppmerksom på krangelen på twitter som hadde vært mellom  Espen AARNES hVAMMEN, skøyteløper. Det begynte med en diskusjon om pels, men gikk helt av skaftet da Hvammen AArnes twitret som det så fint heter: “ROLIG NÅ FEITE DORIS. DET ENESTE SOM SKILLER KLÆRNE DINE FRA SIGØYNERKLÆR, ER AT DE ER RENE”, WOW, dette er jo helt uakseptabelt. Fam Irvoll kom jo med noen tilbakemeldinger hun og, men ikke krenkende og diskriminerende som denne.

I skolen bruker man enormt mye tid på å forebygge nettmobbing. Der hvor jeg jobber hadde vi i høst et par stygge mobbesaker på nett. I den forbindelse tok vi kontakt med skolens politikontakt som kom og pratet med elevene om strafferettslige konsekvenser, hvis den som blir krenket velger å gå til anmeldelse.  Fam Irvoll kunne jo anmeldt Espen AArnes Hvammen for særdeles krenkende kommentarer.  Det gjorde hun ikke, men Norsk Skøyteforbund tok affære. På deres hjemmeside leser jeg 8.11 2013:

Norges Skøyteforbund har fra det øyeblikk vi ble kjent med Hvammens ytringer tatt saken på det største alvor, og vi kan forsikre om at vi tar skarp avstand fra de omtalte uttalelsene.

 

Meldinger av denne typen er ikke forenlig med norsk idretts verdigrunnlag og Norges Skøyteforbunds etiske retningslinjer. Nedsettende kommenterer om etniske grupper og karakteristikker av enkeltmennesker er helt uakseptable fra en løper som representerer Norge og Norges Skøyteforbund.

 

Espen Aarnes Hvammen har mottatt en skriftlig advarsel fra Norges Skøyteforbund. Vi legger til grunn at Hvammen tar selvkritikk, og han har forsikret at han vil ta advarselen til etterretning.  Norges Skøyteforbund har gjort det klart for Hvammen at dersom slike ytringer gjentar seg vil det få store konsekvenser for ham som forbunds- og landslagsløper.

 

Norges Skøyteforbund beklager uforbeholdent overfor de enkeltpersoner og grupper som har blitt forulempet av Espen Aarnes Hvammens meldinger.

I love it, 1000 likes til norges skøyteforbund at dere reagerte sånn dere gjorde . Det skal få store konsekvenser å være drittsekk/ en mobber.

Gode tanker og klemmer fra Ellenga

 

Den Grimme Elling.

Alle kjenner vi historien om den stygge andungen skrevet av Hc Andersen. Den stygge andungen handler om mobbing, utestenging fordi du er annerledes.

Mange har sagt mye om hvordan mobbing og krenkende adferd  kjennestegnes. Jeg tenker at mobbing og krenkende adferd kjenetegnes som aggressiv og ondsinnet adferd  og noe som gjentar seg over tid og ofte er det en viss ubalanse i makt og styrkeforholdet mellom den som krenker og den som blir krenket. Mobbing inntreffer ofte uten noe åpenbar provokasjon fra offerets side. Det finnes direkte mobbing, åpne angrep verbalt eller fysisk, og indirekte mobbing som er sosial isolering, utestenging fra en gruppe.

I tilegg finnes det diskriminering av personer som kan innebære at en person blir dårlig behandlet og trakassert, for eksempel på grunn av kjønn, funksjonsdyktighet, tro, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse. Diskriminering kan være både direkte eller indirekte.

Det siste innen mobbing er digital mobbing. Facebook, SMS osv.

Denne uken har jeg opplevd et par saker på jobben som jeg selvfølgelig ikke kan skrive om, men en ting kan jeg i hverfall si : barn voksen kommunikasjon er et ubetinget voksenansvar. Jeg elsker å trene og prøver i tilegg til å gå tur i skogen hver dag, å få trene 3 ganger i uken på treningsstudio. Etter en gruppetime i sykling overhørte jeg to damer i 50 årene baksnakke sykkelinstruktøren. Alt mulig fra utseende til hvilke pedagogiske grep hun brukte for å motivere oss. I tilegg til dette fikk en av de andre som deltok på sykkeltimen gjennomgå. En liten dame som er kraftig oventil med veldig tynne ben, ble behørig gjort narr av. ” Har du lagt merke til den derre oppblåste kyllingen. Jeg lurer på hva hun gjør her, Trener!, Ha, ha”.

For en som ikke er helt blottet for en viss menneskelig innsikt, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor de snakket stygt om instruktøren. Hun er alt de ønsker å være, men å sparke etter en som allerede ligger nede……. Grep jeg inn, nei! Burde jeg ha gjort det, ja! Neste gang har jeg bestemt meg for å si at jeg syntes det de gjør er galt. Jeg er skuffet over meg selv for ikke å gripe inn. Den eneste unnskyldningen jeg har er at jeg var sjokkert over at to voksne damer ,som burde vite bedre, snakker krenkende om en annen person de ikke kjenner.

14% av alle barn og ungdom blir mobbet. Skolen har et lovverk som skal beskytte dem, § 9a i Opplæringsloven.  Å bli mobbet kan få alvorlige konsekvenser. I den ytterste konsekvens kan det føre til selvmord. Dessverre kjenner jeg til altfor mange tilfeller av dette.  Elever som blir mobbet presterer dårligere på skolen. En elev som var henvist til meg fordi han ikke gjorde noe i timen sa:” Jeg bruker hele timen på å finne ut hvordan jeg skal unngå mobberne i friminuttet.

Historien om den Grimme Elling ender jo bra tilslutt, som de fleste eventyr. Den grimme Elling blir til en vakker svane.

Historiene om mobbing ender ikke alltid bra som i eventyrene. Mennesker som blir mobbet opplever angst, depresjon og krenkelse. Nå som digitale medier har blitt en mobbearena blir krenkelse forsterket gjennom spredning av pinlige bilder osv. Forskning viser at tradisjonell mobbing kan påvirke barn og unges psykiske og fysiske helse og deres skoleprestasjoner meget negativt. Barn og unge som blir mobbet får angst og blir deprimert, føler seg ensomme og utenfor, får dårligere selvbilde og får ofte psykosomatiske problem som hodepine og søvnvansker. Elever som utsettes for digital mobbing, har ofte hatt denne type erfaringer fra tradisjonell mobbing, men slike reaksjoner kan bli forsterket når digital mobbing kommer i tillegg.

Men det veldig mange mobbere ikke vet ,er at alt som legges ut på nettet kan brukes som bevismaterieale! For vet du det du som er så opptatt med å krenke andre mennesker om du er 6 eller 70, den krenkende kan anmelde deg. Her på Østlandet var det en pike på 20 år som ble straffet fordi hun hadde kalt en annen jente for “hore” .

Kilder: UDIR OGfORSKNING.NO

Egne meninger er jeg selv ansvarlig for.

Gode tanker og klemmer fra ELLENGA

 

 

·        

Madam Butterfly å selge et barn “ufrivillg”.

Hver jul baker jeg to sorter julekake, krumkakekopper og Døler. Krumkakekopper skal fylles med multekrem og Døler er runde godsaker fyllt med sjokolade. I den anledning  lukker jeg meg inn på kjøkkenet setter en av Puccinis operaer på CD- spilleren . I dag var det Madame  Butterfly. Den gjør jo alltid et dypt inntrykk nettopp fordi Madame Butterfly ender opp med å måtte gi i fra seg barnet sitt. Alle Puccinis kvinneskikkelser er sterke og tematikken i hans operaer er helt klart overførbare til i dag.

Kort fortalt: Handlingen utspilles i Nagasaki . Den amerikanske løtnant Pinkerton har leid et hus. Han blir kjent med CIO CIO SAN- heretter kalt Madame Butterfly. Pinkerton blir dypt og inderlig forelsket i sin japanske sommerfugl, og han “gifter” seg med henne til tross for advarsler fra sin japanske venn.  Familien til Madame Butterfly vender henne ryggen fordi hun har giftet seg med en kristen amerikaner, og ikke en buddistisk japaner. Etter endt tjeneste vender Pinkerton tilbake til USA. Butterfly er helt knust, og det eneste hun lever for er sin lyshårede sønn som hun har fått sammen med Pinkerton, og selvfølgelig at Pinkerton skal komme tilbake til henne. Pinkerton kommer tilbake etter 3 år sammen med sin amerikanske kone for å hente sin sønn. Madame Butterfly har ingen rettigheter. Det hele ender med at Madame  Butterfly tar en kniv som har inskripsjonen; Den dø med ære som ikke lengre kan leve med ære. Så begår Madame Butterfly selvdrap.

Denne operaen tar opp så mye. Blandingsekteskap, men først og fremst tenker jeg på de barna som alltid blir skadelidende i krig. For eksempel Vietnamkrigen.  Under Vietnamkrigen ble mange barn av vietnamesiske prostituerte og amerikanske soldater bortadoptert til barnløse i USA. Når de nå har blitt voksne er det mange som har behov for å vite noe om sitt opphav. Jeg lurer på om Pinkerton noen gang fortalte sin sønn om morens opphav og død?. Tviler sterkt på det.

For å ta det til vår tid. Fillipinske, Thailandske, Brasilske, og jenter fra øst europa som søker lykken med menn fra vesten.  Menn de treffer gjennom internett, eller når de er på ferie i deres land. Noen av de gifter seg med hyggelige menn, mens flere blir lurt inn i slaveri og prostitusjon med løfte om ekteskap. ( Det hender at mannfolka blir lurt og)

En annen ting som fulgte denne tankerekken er at det finnes mødre som selger sine barn av ren fattigdom og sosial nød.  At mødre kan  legge barnet sitt ut på det åpne markedet på internett. I Vesten sitter overgripere og bestiller det overgripet de vil se. Jeg leste en gang at det var mest kvinner som solgte barna sine. Det er for meg helt ubegripelig. Problemet er at så lenge det finnes menn/(svært få kvinner) som bestiller overgrep, vil barn i  fattige familier i vanskelige oppvekstvilkår på det aller groveste og ydmykende og det mest groteske bli utnyttet.  Jeg som er mor til 3 jenter forstår ikke, det er ikke til å begripe at en mor vil selge sitt barn vel vitende om at dette barnet vil bli utsatt for grusomme overgrep.

Dette er kraftig kost i en søt førjulstid, men tankene mine går til alle piker og gutter med svovelstikker som tenner en svovelstikk for å varme seg, og for et lite øyeblikk se noe vakkert , eller oppleve 10 minutter med trygghet.

I kakeoppskriftene mine stod det at jeg jeg skulle ha to skjeer med vann eller konjakk. Det ble en skje konjakk og en skje tårer.

Gode tanker og klemmer fra Ellenga

Til Wien på jakt etter julegleden

Har akkurat kommet hjem etter 4 dager i Wien. Jeg har vært gift i 25 år, og det syntes vi var verd å feire. I WIEN er det julemarked over hele byen. Vi var innom  5 Winachtsmarked/advendtmarked. Byen er praktfullt julepyntet, og jeg kjente julestemningen krype litt under huden, men samtidig kom denne andre følelsen.  Jeg som står midt oppe i alle denne skjønnheten og overfloden er så priviligert, og bør jo føle en uforbeholden lykke og takknemlighet, men det gjør jeg ikke. For meg så finnes det altfor mange ” Den lille piken med svovelstikkende” i ulike land . Det var en journalist som dro denne sammenligningen da han tok et bilde av en gutt i Syria som nettopp satt og varmet seg på et lite bål.  For meg kan historien om piken med fyrstikkene brukes som en metafor. Det er ikke bare barna i Syria og andre krigsherjede land som går en kald tid i møte, men barn som i utgangspunktet burde være lykkelig, som tilsynelatende har alt, men som når man skraper på overflaten finner dypt ulykkelige barn. Jeg tenker på barn av foreldre som ruser seg, er i fengsel , psykisk syke foreldre, blir misbrukt eller blir , utsatt for fysisk og eller psykisk mishandling, eller akkurat har mistet en mor eller, søster eller bror. De er alle som DEN LILLE PIKEN MED SVOVELSTIKKENDE, de vil varme seg og se noe annet enn elendighet, om ikke bare for en liten stund.

“Så tente hun en ny en. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var større og finere pyntet enn det hun hdde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen julelys brant på de grønne grenene, og fargeglade bilder, slik de pynter butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte hendene i været – og da sloknet svovelstikken og treet forsvant” Fra DEN LILLE PIKEN MED SVOVELSTIKKENE av HC Andersen

 

 

 

BLÅ TANKER 1.

Blått ord,

blå tanker ,

blå mennesker

 med frostroser i kinnene

danser

en blå wals

til toner av

en blå gledesklokke

frosset fast

i en evig vinter.

Fra diktsamlingen Ung høst søt død i natten av Ellen Gyllensten Alvestad

Gode tanker  fra Ellenga

 

Juleglede med forbehold.

I morgen er det første søndag i advent. Denne uken har jeg vært på kurs i gruppeveiledning( en energibombe av et kurs). I den forbindelse hadde vi en oppvarmingsøvelse som heter “solen skinner på den som………f.eks har blå bukser, har ti fingre, liker rødvin osv.” De personene det gjelder skal bytte stol. Det er selvfølgelig en stol for lite, og den som ikke får en stol å sitte på , står i midten og sier da “sola skinner på….”En av deltakerne sa “Solen skinner på den som gleder seg til jul”. Jeg og en annen dame ble sittende. Jeg visste at denne damen mistet datteren sin for 4 år siden, og at hun ikke gledet seg til jul var i hverfall helt sikkert.

Jeg vet at det er mange som gruer seg til denne tiden før jul og selve julen. Jeg har alltid vært glad i denne mørkeste tiden på året. Årsaken til dette er at jeg likte alle juleforberedelser, kjøpe gaver, pynte osv. Å jobbe på en barneskole før jul var helt magisk. Jeg er habil dorullenisselager. Jeg elsket denne tiden av året, forventningen i barneøyne, juleskuespill, hvor det alltid var noen som glemte replikkene sine, sure blokkfløyteversjoner  av “Deilig er en den himmel blå”. Siste skoledag før jul. Kosetime hvor det var tradisjon at jeg alltid leste” Piken med fyrstikkene ” av HC. Andersen. Jeg husker en jul ,da klassen min var kommet til 6. klasse at jeg tenkte at de var blitt for gamle til “Piken med fyrstikkene”. Så feil kan man ta. Kravet fra klassen om at “Piken med fyrstikkene” var nødvendig for julefølelsen var unisont.

Etter at Marte døde forsvant julefølelsen. Jeg har lett etter den de siste 24 årene uten at jeg har funnet den. Fragmenter av julefølelse finner jeg jo, men aldri uforbeholden juleglede. For meg ble det etterhvert nødvendig å begynne å jobbe i ungdomsskolen hvor nærværet av jul ikke er så tydelig som i barneskolen. Marte har 2 yngre søstre, mine 2 elskede barn som jeg tror har hatt en fin førjulstid og julefeiring.  Jeg innførte en del faste ting vi gjorde hvert år. Julemarked på Folkemuseet, Nøtteknekkeren, julemiddag på Grand, å lage pepperkakehus og adventsgaver. Pynte juletre lillejulaften. Kjøkkenet ble julepyntet 2. søndag i advent osv. Vi har stor familie og på julaften var vi aldri mindre enn 12 personer til bords.

Jeg er fremdeles glad i mørketiden. Jeg liker mørket. Hver morgen når vi går tur i Østmarka 5.30, må vi på denne tiden av året ha hodelykter. Noen ganger skrur vi av hodelyktene og lar mørket omfavne oss. Det er ganske kult å oppleve hvor mye bedre man hører i mørket.

Tankene mine går  til alle som går i møte  adventstid og julefeiring med et barn for lite. Det er for mange beintøft. Mange vil nok si: “Er du ikke ferdig med å miste barnet ditt?”. Mitt svar blir: ” JEG BLIR ALDRI FERDIG MED Å MISTE BARNET MITT”. Noen tenker nok at jeg sitter fast i sorgen. Det gjør jeg aldeles ikke.  Langt inne i meg finnes det en smerte og en sorg. Noen ganger har jeg et behov for å gå i dialog med denne smerten og sorgen for å vekke til live minnene om et barn jeg skulle hatt. For mange av oss er smerten det eneste bevis på at barnet vårt har levd. En god smerte vi ikke ønsker skal forsvinne.

SORG.

Øynene er fargeløse av gråt.

Ansiktet rakner som et tørt blad.

Mørke er betong.

Tankene er  truende ulver

klare til å forsvare alle synlige tegn

på at du engang var.

Men tiden er som sorgtunge bølger

som hvisker bort alle spor

på en hvit strand.

Fra diktsamlingen Ung høst, søt død i natten.

Ellen gyllensten alvestad.

Gode tanker fra

Ellenga

 

uke 47 2013 Generalisering er farlig ,Kennedy og Turner.

Uken har gått veldig foooort. Tirsdag fikk jeg et kjempekink i ryggen, noe som gjorde at eg måtte til legen. Da jeg gikk ut for å hente bilen i garasjen var forhjulet på bilen flatt. Det var bare å ringe etter taxi. Taxisjåføren var fra Somalia. Han inviterte til å snakke. Han sa at folk fra Somalia ønsket å være som oss (les vi med norskfødte foreldre) vår livsstil, vårt levesett, våre verdier, men samtidig gjorde de narr av oss, vår religion, vårt syn på likestilling, barnoppdragelse osv. Han gjorde det veldig klart at han ikke delte sine landsmenns syn. De tror, sa han, at de etter 6mnd skal ha de samme rettigheter og økonomi som de som er født i Norge av norskfødte foreldre samtidig som de kan ta med seg Somaliske verdier , religion, syn på kvinner og homofile, og forvente at Norges befolkning skal akseptere at de lager lille Somalia på Grønland. Jeg tenkte senere på dagen hvis jeg hadde kommet med dissse påstandene ville jeg fått kastet rasismekortet etter meg, og var vel litt irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde tatt til motmæle. Jeg syntes det er farlig å la ytterpunkter, dette gjelder alle saker, få lov til å definere en folkegruppe. Å generalisere en gruppe mennesker ut i fra hva noen få mennesker gjør og sier er farlig Rasisme finnes i alle folkegrupper. Rasisme er rettferdiggjøring av negativ forskjellsbehandling av enkeltpersoner eller grupper med utgangspunkt i deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Jeg som jobber med mennesker har fått 2 kommentarer som går på at jeg er fortjener mindre respekt i egenskap av kvinne, hvit og kristen.  Hvis jeg nå hadde skrevet noen kommentarer istedenfor 2 ville det vært en generalisering, og kunne lett ha ført til at noen hadde tolket det feil, og plutselig ville t0 kommentarer fra en folkegruppe, plutselig blitt alle fra denne folkegruppen. Det er viktig å bruke riktige ord. Ord kan være farlige. Det stor forskjell på 2, noen og alle.

I går var det 50 år siden John F. KENNEDY ble myrdet. Han sa en viktig ting som jeg syntes er like aktuell i dag: ” Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country”.  Dette syntes jeg alle bør tenke litt over. Dette utsagnet gjelder i alle relasjoner. Det handler om å gi og ta i i en balansert symbiose. Det handler om å være mer altruistisk( uegennyttig). Man kan gi noe til et annet menneske ut å forvente noe tilbake. Når det gjelder samfunnet bør vi tenke på at med rettigheter følger plikter.

Bildet nedefor er tatt av en bekjent fra hans naust på Hildrestranda på Sunnmøre. Det får meg til å tenke på “lysets mester” William Turner( 1776-1851). Hans mest kjente malerier er blant annet Fishermen at sea og Slaveskipet. Han maler noen helt fantastiske solnedganger ved havet. Dette bildet er som en Turnersk solnedgang. 

Ha en flott lørdagskveld.

Ellenga