NYTTÅRSTANKER

Noen tanker dukker opp ved et nytt år. Refleksjoner . Tanker rundt livet og det samfunnet og verden som omgir oss. Hver dag er alle mediene fulle av menneskers ondskap. Jeg blir like overrasket og sjokkert når jeg leser om voksne mennesker som misbruker barn. Terrorister som filmer at de dreper uskyldige mennesker med nakkeskudd. Eksempler på menneskers ondskap er talløse. Vi mennesker har til alle tider vært omgitt av ondskap. Ondskap manifistert i ulike former og forkledninger.Når jeg tenker på all den ondskapen jeg hører om og ser , blir jeg  noen ganger motløs, men så løfter jeg blikket   og blir like overrasket og glad over menneskers grenseløse godhet og glede som møter meg, jeg daglig omgir meg med.

 

Ellenga

HØSTMORGEN

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Når skal myndighetene tale de døde barns sak?

I går og i dag tok NRK nyhetene opp en sak jeg har skrevet om på bloggen min 3 ganger før. Jeg velger i dag å legge ut noe jeg skrev i oktober 2010 og februar 2011

 

I går leste jeg en liten notis i Aftenposten. En 36 årig mann var blitt domt for familievold etter å ha slått barna sine en rekke ganger,samt seksuelle overgrep mot sin datter og en venninne av henne. Da var barna i 10 års alderen.36 åringen slo med flat og knyttet hånd, og ved et tilfelle hadde han bundet et belte rundt barnets håndledd da mishandlingen skjedde. Overgrepene skjedde fordi han ble sint da barna kranglet eller oppførte seg dårlig. For denne mishandlingen fikk mannen 18mnd ubetinget fengsel. Et barns liv er ikke mye verd. Jeg håper at barna blir godt ivaretatt av barnevern og BUP, barne- og ungdomspsykriatisk. Jeg undrer meg over hvor var mor? Tenk på den tillitsbristen som må ha oppstått mellom mor og barn. Når mor ikke beskytter deg mot vonde opplevelser så kan jo ingen beskytte deg. Å bygge opp ny tillit til voksne vil ta tid. I A- magasinet i dag forteller Christoffers mor sin versjon av saken. Christoffer ble funnet bevisstløs i sengen sin av mor og stefar da han var 8 år. Han døde senere av skadene. Han har massive skader. Et 17 cm langt brudd på hodeskallen, samt knusningsskader flere steder på hjernen. Han blir funnet med med papir i nese og svelg, og selvmord, selvskading var to av teoriene. Av andre tegn til vold ble det påvist utbredte områder med blålig misfarging av huden i ansiktet, armer skuldrene osv. Stefar blir senere dømt til 8 års  fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge. Christoffers biologiske mor bedyrer  stefars uskyld. Hun har fåttt to nye barn med stefar. Saken er en stor tragedie, og det er trist at et barn. må dø, før kampen mot vold mot barn skal komme på dagsorden. Uansett om stefar er uskyldig eller ikke, hvor var mor? Hun må jo ha forstått at noe var galt? Hvorfor gjorde hun ikke mer?

Et barns liv redusert til 18mnd , 8 år, jeg syntes det er helt galt. Når skal barn bli tatt på alvor. Vi sier at vi gjør det,  men barneombud, barnekonvensjoner og redd barna blir tomme ord når saker som de overnevnte preger nyhetsbilde. Hvem taler det døde barnets sak?  17. mai i år publiserte jeg en artikkel jeg hadde skrevet om barns rettigheter. Oppfordrer dere alle til å lese den.  I mellom tiden oppfordrer jeg alle til å være oppmerksomme på barn i skolen , nærmiljøet. HUSK DU KAN SENDE EN ANONYM BEKYMRINGSMELDING TIL BARNEVERNET.

 

HVEM SKAL TALE DET DØDE BARNETS SAK?

A-magasinet hadde 12. februar en artikkel, Privatlivets fred, som rettet søkelyset mot et rettslig dilemma. Saken er den at hvert år dør ca. 40 barn plutselig og uventet, uten at man vet hvorfor.  Landsforeningen uventet barnedød og Torleiv Rognum, ansatt ved Rettsmedisinsk institutt og en av Norges fremste forskere på krybbedød har i flere år arbeidet for å få gjort dødsstedundersøkelser obligatoriske hver gang et lite barn dør plutselig og uventet.   En dødsundersøkelse innebærer i tilegg til en obduksjon av barnet, at det vil bli gjort en teknisk undersøkelse av det stedet der barnet døde. En person med etterforskningsbakgrunn vil intervjue foreldrene til det avdøde barnet, og eventuelt andre personer som var til stede da barnet døde.  Mange politikere og justis- og helsevesenet mener at å gjennomføre en dødstedsundersøkelser, kan krenke foreldrene.  De mener at en obligatorisk dødstedsundersøkelse må regnes som en ulovlig husinkvisisjon, som trolig er i strid med Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Fra 2000 til 2004 ble det gjennomført et forskningsprosjekt, Barnedødsårsaksprosjektet. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Landsforeningen uventet barnedød og Torleiv Rognum, Rettsmedisinsk institutt. I fire år fikk foreldre på Sør- og Østlandet som mistet barn plutselig og uventet under tre år tilbud om en dødsstedsundersøkelse. Undersøkelsen var frivillig.  Prosjektet viste at de foresatte som takket ja til tilbudet om dødstedsundersøkelse, var enige om at undersøkelsen hadde vært en positiv opplevelse.  I tilegg til å få god og forståelig informasjon, ble de ivaretatt på en omsorgsfull og respektfull måte.  Med bakgrunn i erfaringene og resultatene fra dette prosjektet ble det høsten 2004 levert en rapport til riksadvokaten, med en anbefaling om at dødsstedsundersøkelser skulle gjøres obligatoriske.

Det har gått tjue år siden jeg mistet min datter i krybbedød, og i alle disse årene har jeg aktivt jobbet for, gjennom Foreningen uventet barnedød, å få dødstedsundersøkelser obligatoriske. Hvorfor er denne undersøkelsen så viktig?

Det handler først og fremst om barns rettssikkerhet. Hvem taler det døde barnets sak?  Rognum understreker at det er mange former for omsorgssvikt og mishandling som aldri vil oppdages under en obduksjon, noe som kan medføre at barnedrap blir oversett. Hvem taler eventuelle søskens sak, og beskytter de mot omsorgsvikt eller mishandling hvis mor eller far er ansvarlige for en bror eller søsters død?  Slik det er nå må det foreligge konkret mistanke før det kan foretas en dødstedsundersøkelse, og da er det kanskje for sent. Kan samfunnet leve med at barn vokser opp i et miljø hvor grov omsorgssvikt og mishandling er en like naturlig del av hverdagen som å stå opp og spise frokost, fordi voksnes personvern er viktigere?

Videre med utgangspunkt i Laila Dåvøys uttalelse i den overnevnte artikkel, hun sier at vi skal definere alle disse dødsfallene som mistenkelige. Laila Dåvøy og jeg er enige om at dødsstedsundersøkelser må bli obligatoriske, men i motsetning til Laila Dåvøy mener jeg at foreldrene er uskyldige inntil det motsatte er bevis, og at uttalelser som dette bidrar til å mistenkeliggjøre foreldrene. Mange foreldre mistenkeliggjøres nemlig av omgivelsene, og de fleste heldigvis uten grunn. Gjennom mitt frivillige arbeid i Landsforeningen uventet barnedød har jeg møtt flere som har blitt utsatt for mistanke fra nær familie og / eller naboer. Naboer som ringer dagen etter dødsfallet og sier at nå må de vite hva som foregår fordi sladderen går. En nær slektning som hentyder at dere må jo ha gjort noe, et lite barn dør jo bare ikke uten grunn?………..  Det finnes mange historier å fortelle, og det er ikke vanskelig å tenke hva det kan gjøre med en mor og far som urettmessig blir beskyldt av uvitende omgivelser for å ha forårsaket sitt barns død.

En dødssedsundersøkelse og en obduksjon av barnet vil renvaske foreldre og frita dem for skyld. Alle foresatte som mister barnet sitt plutselig og uventet sliter med skyldfølelse. For foreldrene å få en diagnose, selv om det blir krybbedød, en uforklarlig død, gjør godt.  Skyldfølelsen blir ofte mindre og kan bidra til at sorgprosessen blir lettere å håndtere. I tilegg kan det for noen være av stor betydning, ja noen ganger livsviktig, å få en diagnose med tanke på nye svangerskap og det å velge å få flere barn.

Så lenge en dødsstedsundersøkelse er frivillig slik det blir nå, kan foreldre som av ulike grunner sier nei til undersøkelsen, fort bli satt under et mistenkelig lys.

Videre kan dødsstedsundersøkelser gi forskerne ny kunnskap. Håpet er jo at denne kunnskapen i nær framtid kan brukes til å forebygge barnedød.  Etter at mitt første barn døde i krybbedød har jeg fått to flotte døtre. Tanken på at de eller andre skal måtte oppleve den smerten det er å miste et barn er en av drivkreftene for å fremme forskning og alt som kan gi ny kunnskap om hvorfor noen barn dør plutselig og uventet.

Til slutt handler det om at de som eventuelt har forårsaket et barns død blir stilt til ansvar.

I prinsippet er det bra at vi har en rettstat hvor politiet ikke kan sette i gang etterforskning mot en person uten at det er skjellig grunn til mistanke, men at det kan gå på bekostning av at noen barn må dø hvert år, gjør at jeg i denne saken  er villig til å la grunnleggende rettsprinsipper vike. Det er en skremmende tanke at noen kan drepe barnet sitt uten å bli straffet for det, fordi myndighetene er så opptatt av å beskytte privatlivets fred og ivareta de voksnes personvern. Hvem taler det døde barnets sak? Jeg har til gode å møte noen voksne som er imot innføring av dødsstedsundersøkelsen. Foreldre som ikke har noe å skjule er ikke opptatt av ulike rettprinsipper, de er opptatt av finne ut hvorfor barnet deres døde. For mange foreldre er det en trøst å vite at ved at det blir gjennomført en dødsstedsundersøkelse og obduksjon, kan forskere få verdifull informasjon som kan bidra til å forebygge barnedød. Det gir på en måte mening i det meningsløse det er å miste et barn.

Når skal myndighetene tale det døde barns sak.

Gode tanker og håp til alle som trenger det.

Ellega

Posted in Uncategorized | Leave a comment

UNG HØST SØT DØD historien om en sorg.

UTEN BESKYTTELSE.
Dyp ensomhet,
revner sjelen.
Fremmed
i en
skyggeverden.
Naken,
uten beskyttelse
mot inntrykk
som ikke kan sorteres.
Hudløs,
føler tiden
i et drømmespinn.
Min fargepalett
har bare
gråtoner
SPEILBILDE 1

Det er underlig.
å se
speilbilde
av seg selv .
Ingen krakeleringer.
Ingen steinsprut.
Ingen skår.
Hvordan går det an
å se
så hel ut
når
jeg føler meg
som
et knust , uknuselig glass.
Jeg undres
hver gang
jeg ser refleksjonen
av meg selv
i et butikkvindu ,
speil
eller
vann dam,
som
sommerfuglvinger
fyker speilbildet mitt
videre.
Underlig.
Fremdeles like helt.

SPEILBILDE 2
Hun trår sakte inn
på badet.
Lyset er
dunkelt og mykt
og
smelter vekk
det harde og fargeløse
i ansiktet hennes.
Mørke øyne
lik
nattblå fløyel
suger inn
speilets refleksjon.
En enbrystet,
skallet kvinne
møter
hennes blikk.
Venstre bryst
er amputert.
Høyre bryst henger
tungt og frodig.
Alene.
Minner fra en tid
uten avgrunner
dukker opp.
Hennes elskers lek
med tunge myke bryster.
Stive brystvorter,
vått begjær,
het elskov.
Vakre barnemunner
som
ler mot henne ,
mens overfloden
fra hennes bryst
renner fra
barnas munnviker.
Speilet fanger opp
spor av
et lykkelig smil.
Før øynene
fylles opp
av en ibenholtsort smerte
hun ikke orker og se.

Gode tanker og håp til dere som trenger det.

Ellenga

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Litt forbeholden glede.

Det har ikke akkurat vært lystig lesing på bloggen min i det siste, men noen ganger må man snakke om det som er vondt. Har man opplevd vanskelig ting , tar det litt tid å ta tilbake livet.

MASKEN.
Jeg ser deg ,
i skogen av mennesker.
Transparent,
hvit som marmor,
kjever av granitt.
Lepper hengt opp
på hjørnetennene.
Et statisk ulvelignende
smil,
som prøver å overbevise
alle.
Det er helt ok .
Men jeg fanger
blikket ditt,
og ser bare
to kjempedigre
blå øyne
som bærer
på en sorg
så stor
at ikke Atlas selv
kan bære den

UTEN BESKYTTELSE.
Dyp ensomhet,
revner sjelen.
Fremmed
i en
skyggeverden.
Naken,
uten beskyttelse
mot inntrykk
som ikke kan sorteres.
Hudløs,
føler tiden
i et drømmespinn.
Min fargepalett
har bare
gråtoner
FORBEHOLDEN.

Dette var hyggelig –
sier hun.
Høflig , vennlig,
uten ektefølt interesse .
Smilet har
begrenset tid og omfang
og
når aldri øynene .
Gleden er forbeholden,
stengt inne
av
en høy mur,
og går ingen steder .
Gledesklokken
i hennes sjel
er begravet ,
for
aldri mer
å slå .
Tiden går og går ,
og fylles opp
med hendelser ,
men
er
fullstendig meningsløs .

Livets to horisonter
er
ugyldige .
De var knyttet til
at
hennes barn
skulle leve .
Av
fortidens nyspunne opplevelser
skulle
de
veve tråder
inn i framtiden .
En vakker vev
av gylne øyeblikk ,
gråt og glede .
Tilbake
er
en forbeholden nåtid

Ta tak i framtiden, det er der du skal leve.

Gode tanker fra Ellenga

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Gamle øyne/ Sorg

GAMLE ØYNE.
Tidlig , altfor tidlig
Brister en hinne
som gir
meg
innsyn
i en skyggeverden
mørk og dyster
hvor
unge mennesker
har
gamle øyne.
hvor ord
som håp og glede
kommer med sønnavinden
hvert hundrede år.
En verden i
i sort og grått
hvor frykt, sorg og angst
komponerer et rekviem
for levende døde.

SORG.
Øynene er fargeløse av gråt.
Ansiktet rakner som et tørt blad.
Mørke er betong.
Tankene er truende ulver
klare til å forsvare alle synlige tegn
på at du engang var.
Men tiden er som sorgtunge bølger
som hvisker bort alle spor
på en hvit strand.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Tomhet/ Dans – UNG HØST SØT DØD

Det er litt underlig å lese hvordan jeg hadde det i en periode av livet mitt. Jeg syntes det var vanskelig å fortelle noen hvordan jeg hadde det. Det var mye lettere å snakke med meg selv i dagboken min. Det gjør jeg enda.

TOMHET.
Du etterlater deg
et ekko av tomhet
Når virkeligheten blir for påtrengende
kjenner jeg
en underlig lengsel
etter
denne tomheten
for i den
finner jeg hvile
og kommer
deg nær.

DANS.
Fanget i et sorgnett
uvillig til å bli hjulpet.
Stengt inne
i meg selv
Vil ikke at livet
slik
jeg kjenner det
er slutt.
Dypere , dypere .
Virvles jeg inn
i en bunnløs smerte dans
bare jeg har koreografien på

Gode tanker fra Ellenga

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Et siste farvel/ung høst søt død

Hvit som snø, rødt som blod, sort som ibenholt.
Det knirker i de store tredørene. Hun går forsiktig inn i kirken med blikket vendt mot gulvet fordi hun ikke vet om hun vil konfronteres med der framme. Hun løfter blikket prøvende, og blir overmannet av synet som møter henne.
Langt der framme står en liten hvit kiste dekket av en vakker bårebukett bestående av 50 røde roser. Hun går sakte fram og begynner å telle rosene og kommer til at det er 50. Rosene er symboler på alle de årene de trodde de skulle ha sammen med barnet.
Kirken er vakkert pyntet. Røde roser dominerer. Rosen, kjærlighetsblomsten vakker og tornefull. Fragmenter fra en bok hun leste i ungdommen ” Jeg lovet deg aldri en rosehage” dukker opp fra erindringen. Boken handler om en ung pike som er schizofren. Hennes sykdomsforløp er så alvorlig at hun blir tvangsinnlagt. Vi følger denne unge pikens vei tilbake til livet. Møte med en helt spesiell psykolog endrer hennes liv. I et av møtene sier psykologen til piken: ”Jeg lovet deg aldri en rosehage. En fullkommen rosehage er dessuten en løgn og full av torner……….og dessuten kjedelig, ” Fokuset rettes tilbake til kirkerommet.
Hvite stearinlys blafrer i blanke lysestaker. Alt er så rødt og hvitt .
Tankene fyker rundt som i en Dance Makabre. Hvit som snø, rødt som blod, sort som ibenholt. Snøhvit vekkes til live av kjærlighetens første kyss. Hennes kjærlighet, en mors kjærlighet er sterkere, men hennes kyss kan ikke vekke hennes døde barn til live.
Hun lukker øynene, holder hendene hardt rundt hodet, puster dypt, tvinger tankene inn i roligere farvann .
Lyden av mennesker som kommer inn i kirken når henne. Hun tar seg sammen, komplimenterer begravelsesmennene for at de har forstått hennes ønsker og gjort det så vakkert. De senker blikket, og mumler ” takk ”……….
Ute er det sol og vind Skyene farer forbi,. lyst, mørkt ,åpne øyne, lukkede øyne, døde barn, levende barn.
Hun setter seg, hviler blikket på den hvite kisten.
Ut av orgelet strømmer Adagio av Albinoni . I den kisten ligger hennes døde barn i dåpskjolen sin. Sammen med barnet ligger en hvit isbjørn hun hadde kjøpt etter at de hadde vært på ultralyd første gang, og et brudebilde av henne og mannen. ..
Hun ser seg rundt. Sortkledde mennesker med bøyde hoder. Høylydt gråt trenger igjennom orgelmusikken. Hun må prøve å gråte. Det forventes at barnets mor gråter. Hun konsentrerer seg om å gråte, men uansett hvor hardt hun prøver, kommer det ikke en tåre. Hva slags mor er hun, som ikke gråter i sin datters begravelse ?.
Presten taler. Hun ser at munnen beveger seg, men hun hører ikke en lyd. Koblingen i hjernen mellom forsterker og høyttaler er midlertidig ute av drift
I det øyeblikk presten lyser velsignelsen over barnet bryter strålene fra solen gjennom skyene og treffer kisten som en lyskaster. Kisten ligger badet i et titanhvitt lys. Øyeblikket dette varer, før solen blir dekket av en sky, oppleves som en gave, et hellig øyeblikk, et håndtrykk fra en navnløs Gud. Hun lukker øynene, og takker for denne vakre gaven.
Hun skvetter til da det døde barnets far legger en kald, ru hånd på hennes skulder. Hun ser på ham, øynene hans er fargeløse av gråt. Er vi ferdig alt ?
I sakte film reiser de seg , går bort til kisten. De løfter den forsiktig opp, som den dyrebare skatt den er, 80 cm. lang , ikke større enn den blå dukkesengen hennes far snekret til hennes dukker da hun var barn . Dukkesengen det døde barnet skulle hatt like mye glede av som henne. Kanskje hun ikke ville likt å leke med dukker ? Vissheten om at dette er noe hun aldri får vite, gjør at noe brister i henne. Tårene kommer støtvis.
Under tonene av Johann Sebastian Bachs Air , bærer de, mor og far til det døde barnet, kisten mellom seg ut til den ventende bilen fra begravelsesbyrået. Veien er altfor kort . Hun stopper opp, begraver ansiktet i bårebuketten av røde roser . Knuger den lille hvite kisten inntil brystet . Vil ikke slippe . Vil ikke ta et siste farvel.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment